Når en minst venter det kommer kjærligheten. Når en minst venter det er en plutselig hodestups fortapt i et annet menneske. Og alt er godt. Men så kommer abstinensene; når hud ikke lenger berører hud, og pust gjøres med ett sett lunger og ikke to; når hjertestrengene blir trukket og tøyd og savnet blir fysisk…

Jeg håper jeg får sove i natt. Uten å våkne. Uten å savne i søvne. Kilometerlange hjertestrenger, og hver bevegelse gjør litt vondt, men vi holder ut. Det finnes ingen annen vei så vi holder ut. Til neste gang.

 

<3